En matboks til besvær
I utgangspunktet ikke verdens beste morgen – Malin og Ida var tydeligvis trøtte og sultne – det samme var jeg. Jaja…
Unga inn i bilen, kjørte avgårde… Merka at folka på busstoppet stirra så veldig på meg, tenkte det sikkert var på grunn av at pappaen til Julianne sto der… Ignorerte dette og kjørte videre… Da jeg nærma meg Rona hørte jeg plutselig litt buldring og så noe blått fly forbi i speilet… Hø? Eeeh… Å fillern (egentlig “f’**n i h*****e”), matboksen!!!
Jeg visste jo at jeg kom til å glemme matboksen i det jeg la den på taket, men jeg gjorde det selvfølgelig likevel. Er det mulig? Matboksen gikk jo selvfølgelig i tusen (to) knas, så jeg bråstoppet, på med nødblinken og ut for å hente restene mellom hastende biler på vei til jobb. Det er overraskende hvor mye de glutenfrie knekkebrødene kan tåle, forresten – falle fra et biltak i 60 km/t, spredd utover veien og selvfølgelig perfekt overkjørt av for- og bakhjulet til en Golf (sikkert med DSG – det nye girsystemet med sømløse girskift). Knekkebrødet var så å si like helt!
Tilbake i bilen hadde selvfølgelig Malin fått med seg dette her, fullstendig oppløst i tårer og knekkebrødrester i munnen – ikke akkurat et vakkert syn. “Heldigvis” var det Idas matboks… Så da var det hjem igjen – ny blå matboks – ble ikke lagt på taket denne gangen…
Huff…
